Jungelboken

Alle gledet seg til teaterforestillingen “Jungelboken” sent i oktober. Dessverre, senere utover dagen fikk vi beskjed om at forestillingen var avlyst på grunn av sykdom blant en av skuespillerne. De fleste var nokså skuffet, men de forsikret oss om at vi ville få se den før eller senere.

Selv om vi ikke fikk sett forestillingen den 31. november, fikk vi oppleve workshopen og høre på Adil Thataal sin historie. Han snakket om livet hans, familie, venner og ikke minst hvordan dansingen har utviklet seg for han. Han la også vekt på hvordan det har vært vanskelig for han å være utenlandsk, med mørk hudfarge og hvordan det har påvirket han fra han var liten. Han meldte seg på dansefeber, med lite håp om å vinne konkurransen, men til hans overraskelse ble det han som vant til slutt. Det er slik han kom hvor han er i dag, på det norske teatret. Jeg tror alle syntes det var kjempe interessant å høre på han om hvordan han har hatt det og at det var veldig inspirerende.
På workshopen ble vi delt inn i tre grupper; Menneskene, apene og ulvene. Alle gruppene skulle lære forskjellige danser, og så skulle vi fremføre det for de andre. Det var morsomt og lærerikt, og gøy å se på hva de andre hadde lært.

Vi fikk se forestillingen seinere på året, 3. desember. Det som gjorde størst inntrykk var hvordan de hadde modernisert historien. De aller fleste har jo lest eller sett jungelboken på film da de var yngre, og det var så mye jeg kjente meg igjen i. I stedet for å være i jungelen, var de i byen. Kostymene og holdningene til de forskjellige karakterene gjør så vi kjenner igjen Disney figurene, og måten de fremstiller det på er kjempe bra. Før jeg så skuespillet var jeg ikke helt sikker på hvordan alle dialektene skulle fungere med hverandre, men det gjorde det bare bedre.

Dette er helt klart et stykke som er verdt å se, og det anbefales på det sterkeste!

Bildene er henten fra:
http://www.detnorsketeatret.no/netuser/repertoire/presentation.asp?pid=281
Og
http://www.detnorsketeatret.no/imagesupload/NY_jungel.jpg

Seks ord. Hva?! Bare seks ord?

Hva er en mikronovelle? Jo, det er en historie som blir fortalt gjennom så få som seks ord. Det er en ganske interessant måte å skrive på, og ikke minst å lese. Du kan lage din egen historie i hodet ditt, og ingen kan fortelle deg hvordan den skal lyde! Selv syntes jeg det er en ganske rar måte å lese på, og jeg ville aldri sittet og lest dette. Det er bedre når man får historien levert og noe faktisk skjer, og du kan huske handlingen i senere tid, men det er da bare min mening. Det er fortsatt veldig spesielt, og noen mikronoveller kan faktisk være ganske så bra og meningsfulle. Jeg tror ikke akkurat at mikronoveller kommer til å bli noe veldig populært blandt lesere, mest da blandt de spesielt interesserte. 

Noen egne mikronoveller:

Helt opp til deg. Mange veier.

                                   Du er ikke sterk. Bare fysisk.

                                  Det går fortere enn du tror.

Himmelfall

Livet på innsiden og livet på utsiden. Filmen skildrer livet til personer som lider av forskjellige 'sykdommer', eller som har alvorlige problemer; både inne på et institusjon og utenfor. Filmen handler ikke bare om folk som er psykisk syke og hvordan de takler problemene sine, det er så mye mer enn som så. Det er en film som kan bli tolket på forskjellige måter, men til slutt er det noe den vil fortelle deg.

Reidar, spilt av Kristoffer Joner er en av hovedpersonene som lever livet inne på institusjonen på Sollihøgda. Ja, han venter på å få en meteor i hodet. Reidar vil så gjerne redde hele verden fra katastrofen, men det han ønsker aller mest er å redde Juni(Maria Bonnevie), redde Juni fra henne selv. Juni har vanskeligheter for å knytte for sterke bånd mellom henne selv og medmennesker, og bestemmer derfor seg for å dytte de fra seg, også bokstavelig talt. Hun slår.

Den største forskjellen mellom personene inne på institusjonen og de som lever ute som 'normale' mennesker, tror jeg nok er at de er delt opp i de som har godtatt problemene sine, og de som ikke klarer å godta det, og alt blir bare verre og verre. Det merkes ved slutten at de som er innlagt faktisk kommer videre, det gjør også de som lever utenfor, men problemene deres blir ikke helt oppklart på samme måte.



En film som kan få deg til å smile, le og gråte. Den får deg til å tenke, først og fremst fordi alt i filmen angår oss alle, og derfor treffer oss rett i hjertet.

Velkommen!

Hei!
Vi har nå started med bloggingen, som er ganske greit. Dette er helt nytt for meg, i og med at jeg aldri har drevet med noe liknende før. Jeg ser frem til å jobbe med dette, siden det er annerledes fra andre arbeidsoppgaver jeg har jobbet med tidligere. Jeg syntes det er bra at vi får et tema, fordi det blir en hel del lettere å skrive. Dette blir gøy.
Snakkes.